Kronikk: Den norske klimakosen går mot slutten | Bjørn Stærk
Vi må velge mellom togradersmålet og oljeleting.
Tre alkoholikere sitter på en pub med hver sin øl foran seg.
«Jeg burde slutte å drikke», sier den ene.
«Jeg også», sier den andre. «Legen min har advart meg i årevis.»
«Tull!», sier den tredje. «Alkohol forlenger livet ditt, har jeg hørt. Og det er bedre å være full og glad enn avholdsfanatiker.»
«Tja», sier bartenderen, «dere skal iallfall være glade for at det ikke er hjemmebrent dere drikker. Det er farlig det.»
Så krangler de om dette en stund, mens de tar seg en ny runde øl. Når kvelden er over, snubler de hjem, like fulle alle sammen, og møtes igjen neste dag.
Ganske koselig
Omtrent der har norsk klimapolitikk vært de siste 30 årene. Det er ganske koselig, i grunn. Oljealkoholikerne kan mene både det ene og det andre i prinsippet, men så lenge ingen av dem reiser seg og går hjem, kan de krangle men fortsette å være venner.
Kosen er over den dagen en av dem tar legerådet på alvor og forsøker å bli nykter.
Karbonbudsjettet er tomt
Vi er på vei dit nå. Den norske klimakosen går mot slutten fordi det krever stadig mer virkelighetsfornektelse å holde den i live.
Oil Change International slapp nylig en rapport som viser at det ligger 942 milliarder tonn CO₂-utslipp i verdens nåværende kullgruver og olje- og gassfelt og i felt som er i ferd med å bli bygget. Det er all grunn til å tro at de 942 milliardene vil bli hentet opp, solgt og sluppet ut i atmosfæren.
På toppen av dette kommer nesten 183 milliarder tonn forventede CO₂-utslipp fra avskoging og sementproduksjon. Totalt 1125 milliarder tonn.
Togradersmålet
Dette er et problem hvis du, som alle norske politikere sier at de gjør, tar togradersmålet seriøst. Altså at verden ikke skal enda opp mer enn 2 grader varmere enn det var på slutten av 1800-tallet.
Hvis vi skal ha 2/3 sjanse for å nå dette målet, kan vi ikke slippe ut mer enn 843 milliarder tonn CO₂. Hvis vi skal ha en 50 prosents sjanse for å komme under 1,5 grader, kan vi ikke slippe ut mer enn 393 milliarder tonn.
843 er mindre enn 1125. 393 er mye mindre.
Ikke mer oljeleting
Rapporten konkluderer med at verden nå må slutte å lete etter olje og gass. Vi må starte en gradvis utfasing av fossilindustrien i alle land, en innfasing av fornybare energikilder og hjelpe dem som blir rammet av omstillingen.
Budskapet er mørkt, men alternativet er verre. Hvis vi fortsetter å bygge ut nye olje- og gassfelt som i dag, kommer en av to ting til å skje:
1. Enten kommer politikerne en dag til å beslutte at de ønsker å nå togradersmålet likevel. Da vil alle som har gjort seg avhengige av oljeinntektene løpe utfor et økonomisk stup. Oljeselskapene vil ha bygget plattformer som ikke kan brukes. Aksjonærene deres vil sitte på verdiløse aksjer. Leverandørene deres vil ha inngått verdiløse kontrakter. Oljelandene vil ha satset alt på en dødsdømt næring og statsbudsjettene de har fetet opp, må sultefores.
Litt som dagens oljekrise, altså, men mange ganger verre.
2. Enten det, eller så må vi gi opp og gå en verden av farlige klimaendringer i møte.
Det er bedre for alle å begynne å fase ut fossilindustrien nå, mens vi har tid til å gjøre det gradvis, og unngå både den verste økonomiske krisen og den verste klimakrisen.
To grader vs. alkoholpromille
Men er det så enkelt?
Nei. 2/3 sjanse for å togradersmålet er bare runde tall, politiske verktøy som forenkler en kompleks virkelighet. Det skjer ikke noe spesielt akkurat ved 2° celsius.
Tallet er bare et gjennomsnitt, oppvarmingen vil bli ujevnt fordelt og temperatur og klimaendringer henger ikke sammen lineært. Det er ikke slik at 2 grader oppvarming tilsvarer 2 enheter klimaendring, mens 2,1 grader tilsvarer 2.1 enheter.
Det er mer som alkoholpromille. Hvis du setter deg full bak rattet, får du ikke 0,3 mengder skade ved 0,3 promille og 0,4 mengder skade ved 0,4 promille. Enten er du så full at du kjører inn i lyktestolpen, eller så kommer du trygt hjem. Om grensen går ved 0,3, 0,4 eller 0,5 kommer an på deg, flaksen og omstendighetene.
Litt oppvarming kan gi mye mer ødeleggelse
Klimaendringene vi står foran, er fulle av slike grenser hvor litt mer oppvarming kan gi mye mer ødeleggelser.
Når klimaforskere har mareritt, drømmer de om selvforsterkende effekter hvor temperaturøkningen mater seg selv.
For eksempel reflekterer is mer sollys bort fra Jorden enn vann og skog, fordi is er hvit. Når isen smelter, blir mer av energien absorbert av Jorden, noe som kan føre til mer oppvarming som igjen fører til mer issmelting.
I verste fall kan selvforsterkende oppvarming løpe løpsk.
Negative CO₂-utslipp
Vi møter de fleste selvforsterkende effektene og andre farer etter at vi har passert 2 grader, men vi kan også møte dem før. Det er derfor Parisavtalen sikter mot 1,5 grader – som også bare er et rundt tall. Men det er et bedre rundt tall enn 2.
Da er det iallfall ikke plass til nye olje- og gassfelter.
Men er det så enkelt? Nei.
Mange håper at vi kan nå klimamålene våre ved hjelp av karbonfangst og negative CO₂-utslipp.
Norge driver en form for karbonfangst på Sleipner- og Snøhvit-feltene, hvor CO₂-utslippene fanges før de slipper ut i luften. Dette er vanskelig nok i seg selv. Det var derfor Stoltenberg-regjeringen ga opp «månelandingsprosjektet» på Mongstad. Etter 5 år og 7,4 milliarder kroner fant de ut at det ble for dyrt.
Meningene om karbonfangst ved utslippspunktet er delte. Noen tror på det, andre mener at det er en hype som aldri vil kunne konkurrere mot fornybare energikilder.
Spekulativt og eksperimentelt
Å fange CO₂ før den slipper ut i luften er viktig. Men det kan i beste fall redusere utslipp til nær null, og det er ikke nok. De fleste modellene for hvordan verden skal nå klimamålene forutsetter negative utslipp. Det betyr at vi går et skritt videre og trekker CO₂ ut av luften rundt oss.
Når politikere sier at vi både kan lete etter mer olje og samtidig nå togradersmålet, forutsetter de altså negative utslipp i fremtiden. Da er det ikke så farlig om vi slipper ut for mye CO₂ i dag. Vi bare trekker den ut av luften igjen fra 2030-tallet av.
Problemet, som Kevin Anderson og Glen Peters skriver i Science, er at teknologiene for negative utslipp ikke finnes ennå. Forskerne har mange ideer om hvordan dette kan gjøres, men de er spekulative, eksperimentelle og risikable.
Det er uklart om vi noensinne vil klare å fjerne CO₂ fra luften i store nok mengder til å veie opp for kuttene vi nekter å gjøre i dag.
Hvis Mongstad var en månelanding, er negative utslipp en marsekspedisjon. Det kan hende vi får det til, og vi bør prøve. Men tør vi satse alt på denne ene muligheten?
Anderson og Peters skriver at hvis vi fortsetter som nå, og de negative utslippene uteblir, er det ikke to grader oppvarming vi er på vei mot, men fire.
Tre alternativer
Politikere drømmer om negative utslipp av samme grunn som en som betaler huslånet med forbrukslån drømmer om å vinne i Lotto: Håpet om et fremtidig mirakel gjør at du slipper å løse problemene dine her og nå.
Men er det så enkelt?
Ja, dessverre.
Vi har bare tre alternativer:
- Vi kan slutte å lete etter olje og gass, og øke farten på det grønne skiftet.
- Vi kan sette vår lit til et karbonfangstmirakel som må bli desto mer mirakuløst desto lenger vi utsetter utslippskuttene.
- Eller vi kan gi opp.
Oljevennene er ikke klare for å gi opp. De tviholder på både togradersmålet og oljeletingen. I klimakosen som omhyller oss, slipper de unna med dette. Så spanderer de en ny runde med oljepenger på oss alle, og vi kosekrangler til solen står opp.
Spennende grønt skifte
Men det varer neppe. Det er så mange ting du må tro på samtidig, for å fortsette å ha det koselig:
- At olje og gass er problemet, mens norsk olje og gass er løsningen.
- At man kan være klimavennlig uten å kutte hverken CO₂-utslipp eller oljeeksport.
- At det å binde hele landsdeler til en nådeløs boom/bust-bransje er en trygg sysselsettingspolitikk.
De som kommer frem til at dette er absurd og er villige til å bytte ut oljeboring med ekte klimapolitikk, har mange hyggelige overraskelser i vente. Enten du er interessert i politikk, økonomi, infrastruktur, teknologi eller vitenskap, vil du finne noe spennende i det grønne skiftet.
Aller mest spennende er det for entreprenører og investorer og alle andre som er villige til å gjøre og tenke nye ting.
Det blir ingen lett jobb. Men den er meningsfull og gjennomførbar, full av spennende ideer og oppløftende nyheter. De som tror at det grønne skiftet er umulig i vår tid har ikke fulgt med de siste ti årene.
Vi er mer oljeavhengig enn noensinne
Men mange, spesielt i Norge, vil nok heller gi opp togradersmålet enn oljen.
Den forsiktige klimapolitikken Norge har ført i 30 år, har nemlig ikke gitt oss en myk start på det grønne skiftet, slik vi ble lovet. I stedet er vi blitt enda mer avhengige av oljepenger. Vi har fått enda tettere bånd mellom oljeindustrien og politikerne.
For et par uker siden sendte NRK Brennpunkt en dokumentar om tidligere finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Under Stoltenberg-regjeringene var han en av de mest sentralt plasserte politikerne i Norge. I dag er han oljelobbyist. Jobben hans er å se deg i øynene, smile og lyve om at Norge har «verdens reneste» olje og gass.
Høyre er ikke bedre. Nylig la Solberg-regjeringen frem enda et rekordstort statsbudsjett hvor utrolige 225 av 1301 milliarder kroner er oljepenger. Det er ingen tegn til den «offensive klimapolitikken» de lovet Venstre og KrF. i samarbeidsavtalen fra 2013. Enda en gang har altså klimapartiene solgt hjertesakene sine og fått knapper og glansbilder tilbake.
Klimagassutslippene går ikke ned, og de uoppnådde klimamålene for 2020 er nå blitt stuet bort og byttet ut med enda luftigere mål for 2030.
Det årnær sæ
Norge lever i en grønnmalt oljeboble. Veien er kort til å gi opp klimamålene helt og innføre positiv tenkning som den nye klimaideologien: Det årnær sæ. Så kan Høyre og Arbeiderpartiet stille til valg på slagordet «Tidenes lengste sommer i år også? Det er takket være oss, det!» Ikke i 2017. Velgerne er ikke klare for det. Men kanskje i 2021?
Til Norsk olje og gass foreslår jeg følgende slagord, signert poeten Dylan Thomas, for tiårene som kommer:
«Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.»
For når klimakosen er over, kommer tennene frem. Det er ikke til å unngå. Det er den nærsynte egeninteressen i sin reneste form som er motstanderen.
Men det blir en ærligere konflikt. Det blir en politisk konflikt, en vi burde hatt forlengst.
Bjørn Stærk er programmerer, blogger, samfunnsdebattant og forfatter.
Twitter: @BjoernStaerk
Les flere kronikker og debattinnlegg av Bjørn Stærk:
- Og her får du en rekke saker om- og sider av klimapolitikken og klimasituasjonen skrevet av Aftenpostens klimajournalist Ole Mathismoen:
